|
Min første innskytelse da det ble klart at jeg skulle
ha et 10-dagers opphold i Buenos Aires, var at jeg skulle ta med noen
flasker europeisk vin fra Norge. For er det én kategori viner jeg ikke
finner interessant, så er det argentinsk vin. Jeg har besøkt landet én
gang før, og var da innom flere anerkjente produsenter i Mendoza. Men
jeg fant ingenting som ga meg det jeg håper skal komme ut av et besøk –
begeistring, et kick, åpne dører inn til noe som befinner seg utenfor
egen horisont.
Dette handler selvfølgelig om preferanser. Jeg har
ingen problemer med å forstå at folk som liker svær vin synes de får
veldig mye vin for pengene dersom de kjøper en Mendoza-malbec til kr
200. Men ettersom både 100% nye fat og høye alkoholnivåer i
utgangspunktet gjør sjansen mindre for at jeg vil få noe ut av en
hvilken som helst vin, skal det mye til for at mendoza-malbec’er kan gi
meg en positiv opplevelse.
Kan man som vinskribent tillate seg en slik distanse
til en såpass betydelig kategori som argentinsk vin? Både ja og nei.
Konsekvensen av å fordype seg i enkelte områder, er at det blir mindre
tid til andre. Jeg mener det er bra å være åpen om egne prioriteringer,
og går ut fra at dem som leter etter godt stoff om argentinsk vin har
gitt opp meg for lengst.
Samtidig vil det å slå seg til ro med en desinteresse
i forhold til en så betydelig kategori som Argentina, og ikke følge med
på bevegelser gjennom litteratur og sporadiske smakinger, være feil.
Ingen vinland står stille. Det er alltid en mengde ulike tendenser som
forandrer helhetsbildet fra år til år. Det er aldri mulig å konkludere.
Den som ikke følger med risikerer å stivne i en utdatert forståelse som
ikke er relevant for den nye vinen.
Så jeg har pliktskyldigst fulgt argentinsk vin fra
sidelinjen. Jeg har smakt vinene som dukker opp i Norge. Men de aller
fleste har bekreftet mitt negative inntrykk; dette er ikke for meg.
De positive unntakene fra dette
elendighetsperspektivet er følgende fenomener:
-Weinert, som lager viner i en langt mer
klassisk stil enn alle andre produsenter i Mendoza, og som er godt
representert i Norge.
-Man får mye for pengene i aller laveste prissjikt. Nevnte Weinerts
Carrascal til rundt kr 120 har gjennom mange år vært et av Polets beste
budsjettviner. Men også viner som Quara Malbec fra Félix Lavaque og
Passo Doble fra Masi gir mye vin for under kr 120.
-Utviklingen i Patagonia; Bodega Chacra, som
har dansk vinmaker, fører an i det som kan bli et nytt interessant
voksested for pinot noir. Den unge vingården lager allerede gode og
syrlige pinot’er med alkoholprosent på 11-tallet.
En uke inn i Buenos Aires-oppholdet, har jeg bare fått
enkelte justeringer av helhetsinntrykket. De musserende vinene – og
særlig til Cruzat – er bedre enn forventet. De ueikede vinene til Tacuil
viser at det er mulig å lage malbec-viner i en frisk og mineralsk stil,
og bør inspirere flere produsenter til å justere kursen. Bodega Noemia i
Patagonia lager rene og klassiske malbec-viner med kjølig frukt og
toppvinen Noemia har en nærmest Bordeaux-beslektet tekstur.
Den hittil beste flasken har imidlertid vært en moden
Angelica zapata fra Catena. Etter å ha diskutert lagringspotensialet til
argentinske toppviner med en av landets ledende sommelierer – hans
påstand var at argentinske toppviner sjelden utviklet seg positivt ved
lagring – var det en stor opptur å smake en 12 år gammel cabernet som
var i sin beste form: Med klassiske cabernet-aromaer av solbær og
blyantspiss, fin friskhet i frukten og en eksemplarisk tørr finish.
Problemet med de store malbec-vinene, bortsett fra
eikebruken, er at de ofte har for slapp tannin-struktur. De beste
eksemplarene har imidlertid en frisk syrlighet i midtpartiet og en tørr
bitterhet i finish. Kanskje vil de nye vinene fra Patagonia inspirere
vinmakerne i Mendoza til å plukke tidligere og få mer friskhet også i
disse vinene. Nettopp dette er den viktigste grunnen til at jeg er
optimistisk på vegne av Argentinas vinframtid: Mens landet i mange år
var totalt dominert av Mendoza og hadde en nærmest monolittisk
kvalitetsforståelse og produksjon, er bildet i ferd med å bli mer
sammensatt. De nye regionene bidrar ikke bare med nye, interessante
viner – de bidrar også med nye impulser som vil bidra til en nødvendig
fornyelse av den argentinske vinbransjen.
Nils Are Økland
|
